Speechless
Lars Ø . Ramberg på TM51
Essay av Kjetil Røed
De mest interessante institusjonskritiske verkene overskrider kunstfeltets hvite boks og knytter an til en bredere offentlig samtale. Lars Rambergs kunst tilhører denne kategorien: for ham er billedkunst et medium for utviklingen av synspunkter på underutviklede eller undertrykte aspekter ved et sted, et bygg eller landskap. Hans verker er i liten grad formale refleksjoner; de er fikseringspunkter for en alternativ fortid eller fremtid.
I prosjektet Berlin Ostbahnhof viser Ramberg til hvordan en tysk togstasjon skiftet ham, og ble sentrum for stadig revisjon av historien, etter hvert som nye politiske regimer tok over. Frankfurter Eisenbahn ble etablert i 1881 og minnet om de klassiske jernbanestasjonene med sine karakteristiske bueganger og katedralaktige arkitektur. Schlesischer Bahnhof, derimot, var en estetisk og logistisk modernisert versjon fra begynnelsen av 1900-tallet. Etter denne ble bombet av de allierte, oppstod den nye Ostbahnhof i 1950, som i sin tur ble sprengt under Erich Honecker og gav plass for Berlin Hauptbahnhof. Da Tyskland til slutt skulle gjenforenes i 1989, ble navnet skiftet til Bahnhof Zoo, noe som innebar at man byttet ut midtpartiet HAUP med OS. Ti år senere, da Berlin skulle overta hovedstadsstatus, skulle stasjonen nok en gang forandre identitet. Det gamle bygget ble revet og Neue Ostbahnhof ble bygget i dens sted. Blant delene som skulle kasseres i overgangen var skiltene som hadde preget det tidligere bygget. Ramberg klarte imidlertid å redde deler av stasjonens kasserte neonskilt. Han forhindret dermed ikke bare at fragmentene havnet på skraphaugen, men befridde dem fra deres skjebne som anonym fortid. Skiltene var i virkeligheten palimpsester, lag av historie: de vitnet både om DDR og BRD, så vel som Berlin før og etter hovedstadsstatusen. Ved å ta vare på skilt-delene og stille dem ut på Künstlerhaus Bethanien, og senere på Museum for Samtidskunst, gjenoppstod de som en portal mot lagene av forgangne togstasjoner. Skiltene ble fremkallingsmekanisme for en oppmerksomhet stilt inn på deres serielle opprinnelse, som ikke lenger fantes. Ved å se i retning av de punktene i historien det eksisterende Neue Ostbahnhof dekket over, som følge av statlig politikk, skapte Ramberg en arkeologisk sans for begravde fortellinger: for håndgripelig arkitekturs undertekster, men også for synspunkter som på annet vis er blitt redigert bort.
Jeg kan ikke unngå å tenke på Foucaults vitensarkeologi i denne sammenhengen. For selv om Ramberg gjennomfører sine undersøkelser som en visuell analyse, innenfor rammen av historiens lagdannelser, er det nettopp de undertrykte kunnskapene han peker mot. Fortellingene og praksisene som kretset rundt de forgangne byggene, men som nå er borte. Ramberg opponerer mot tradisjon på samme måte som den franske filosofen: «[Tradisjon] gjør det mulig å tenke historiens utspredning i form av det samme; den gjør mulig reduksjonen av tvetydighet enhver begynnelse trenger for å kunne 130528 ramberg tm51 folder ah.indd 2 29.05.13 14:40 lokalisere opphav uten brudd,» skriver Foucault i Kunnskapens Arkeologi . Men det er nettopp diskontinuitetene i et steds historie Foucault ønsker å grave frem, slik også Ramberg skaper et blikk for den fortid som ikke passer inn i samtidens fremstilling av historien. I forlengelsen av synsvinkelen som etableres via Berlin Ostbahnhof , noen lag ned i lagene av glemte stasjoner, finnes blant annet Schlesischer Bahnhof , stasjonen som var sentral for både militær transport til Østfronten i første verdenskrig, og — ikke minst — jøder til Auschwitz under andre verdenskrig. Noe å tenke på. Hvilke andre fortellinger ligger gjemt?
Rambergs verker fungerer som monumenter for undertrykte eller oversette deler av historien. Hans prosjekt er å produsere et kontrahistorisk rammeverk. Ikke i form av fullendte alternative fortellinger, men kikkehull mot andre lag av historien enn de foretrukne. Verkene er aldri konkluderende, men oppfordringer om å jobbe videre i retningen som pekes ut. Ramberg utstyrer oss med en økt myndighet til å undersøke en nasjons eller en institusjons materielle kultur, og de mesterfortellingene som filtreres gjennom dem.
Jeg nevnte Foucault, men i pedagogisk forstand skaper Ramberg situasjoner som like gjerne kan være en parallell til Sokrates som fødselshjelper slik Hannah Arendt fremstiller ham i hennes siste verk The life of Mind . Det som gjorde Sokrates plagsom for makthaverne i Athen, skriver Arendt, var ikke at han forkynte vranglære. Nei, faktisk hadde han ikke noen bestemt filosofi, ingen læresetning han verket etter å formidle. Det som gjorde ham radikal, fortsetter hun, var hans måte å stille spørsmål på: gjennom dem, spørsmålene, avslørte han det utilstrekkelige ved den filosofien hans samtalepartnere tviholdt på. Han viste at premissene fortellingene deres var bygget på var hule — og i virkeligheten inneholdt andre premisser, andre fortellinger, gjemt bort i det tilsynelatende klare resonnementet, som det uberegnelige inventaret i en Trojansk hest. Det radikale, for Arendt, var altså ikke et bestemt innhold, men en pedagogisk form.
Det samme kunne vi si om Ramberg. På Speechless presenteres vi for nevnte — og andre — prosjekter, men denne gangen som rester, fragmenter, dokumentasjon. Den spesifikke tilknytningen til et sted og en historie som er så karakteristisk for Ramberg er her forlatt til fordel for en collage av deler av hans kunstnerskap. Eller er det en décollage ? Ramberg forteller meg, i en e-post, om sin fascinasjon for plakatene på veggene rundt i Berlins gater — for hvordan de revner opp, avslører forgangne lag av reklame, blør over i hverandre, før de til slutt faller til bakken som en ruin. Eller kanskje vi bør tenke på disse fragmentene, overlatt til gallerirommet, som en kanal inn mot Rambergs egen kunst og dens begravde perspektiver? — slik skiltet fra den tyske jernbanestasjonen åpnet et hull mot en fortid som var i ferd med å tettes.
Speechless
Lars Ø . Ramberg at TM51
Lars Ø. Ramberg is one of the most internationally acclaimed Norwegian artists of today. His works have been shown at the Biennale di Venezia, the Bienal Internacional de Sao Paolo, he has made the German headlines with Palast des Zweifels and he is represented in important public collections and museums world wide. For the very first time, Ramberg leaves the international public scene and shows his works in a Gallery in Oslo.
Ramberg is well known for his large, contextual and critical installations in public space. Throughout his career he has mainly worked site specifically. His decision to show a selection of his works in a gallery gives us a rare opportunity to experience his art up-close.
Ramberg has often been referred to as a controversial artist, and his works are constantly creating public debate. The artist has realized major art works globally, while in Norway, as the only place to date, major planned works have been put on hold or cancelled.
With the exhibition SPEECHLESS, Ramberg´s art works are for the first time ever available for private collectors. He shows large scale photos documenting one of his major projects, the Berlin Ostbahnhof, an installation included in the collection of the National Museum of Art, Architecture and Design. Ramberg also shows other works such as massive paper sculptures and a neon work recently exhibited in Ontario, Canada.
"In all of his works, by collecting diverging stories about one topic, Ramberg brings light to the contradictions, instability, and crisis of historical development. In other words, by revealing the unsteadiness of the world and our lives, he opens up the horizon for imagining the other."
Andrea Kroksnes, Senior Curator at the National Museum of Art, Architecture and Design.