Cave in
Aleksander Stav på TM51
Av Synnøve Vik
Steinskulpturer forbindes vanligvis med en skulptør som hugger i stein og skaper en form av det formløse, en kunstner som gjør kunst av ikke-kunst, som bokstavelig talt former naturen om til et kunstverk. Skulptørens kunstneriske motsetning er landskapsmaleren, som maler en representasjon av natur satt i system, av et landskap slik det fremtrer for et menneske i en gitt tids- og stedsavhengig situasjon. I begge disse tradisjonene underlegges naturen menneskets kontroll. Aleksander Stavs «steinskulpturer» stiller seg i forlengelsen av begge disse tradisjonene på den måten at han lager en form av natur, og skaper en representasjon av et landskap, men han skiller seg fra dem på et viktig punkt: I Stavs kunstverk er naturen forsøkt gjengitt uten filter, den er fremstilt så å si uten kontroll.
Til denne utstillingen har Stav tatt avstøpninger av en nøye utvalgt kampestein. Steinen fant han tre mil utenfor sentrum av Røros, i retning Femunden. Den består hovedsakelig av hvit kvarts, en av de vanligste steinartene i Norge, med et utpreget geometrisk uttrykk og ikke minst en svært detaljrik, vakker overflate som ledet romeren Plinius den eldre til å tro at den var permanent frosset is, og de australske aboriginene til å tro at den var hellig.
Stav har imidlertid ikke forsøkt å tilegne seg naturfolkets syn på verden, han har ikke vandret rundt i naturen på jakt etter noe som fanget blikket hans, et velegnet emne, en form eller et landskap. Han brukte digitale hjelpemidler; han lette etter natur filtrert gjennom bilder. Stav «reiste» rundt i Norge gjennom å studere satellitt- og flyfoto, fortrinnsvis gjennom Vestlandet, Trøndelag, Østfold og Vestfold. Først utenfor Røros fant han det han ikke visste at han lette etter, en kampestein. På denne måten stiller Stavs prosess spørsmål ved det naturliges status når det filtreres og oppleves gjennom medier. Er teknologien en forutsetning for kontroll, eller skaper den gjennom sin konfrontasjon med en geografi vi ikke egentlig kan overskue tvert imot en aksept for at naturen egentlig er ikkekontrollerbar?
Teknologi spiller også en sentral rolle i den materielle skapelsesprosessen. Stav laget fem svært detaljerte støpeformer av steinen, bestående av 100 kilo grønn silikon og avstivede epoksy og glassfiberskall. På disse har han benyttet en egenutviklet teknikk hvor han støper flak av epoksy og karbonfiber, som så blir sprøytelakkert hvit matt. Den naturlige formen blir dermed filtrert gjennom en avstøpning, og hvitfargen synliggjør ytterligere at det vi har fremfor oss er noe annet enn den originale, «ekte» steinen. Resultatet er fem veggskulpturer som fremstår som kopier av natur, som nylagede deler av et konstruert landskap. Slik krever verkene at vi revurderer vårt forhold til naturen, og til hvordan vi tror på naturen, når den er filtrert gjennom digital teknologi, avstøpt ved hjelp av materiell teknologi, og fremvist som kunst i et galleri.
Den franske filosofen Jacques Rancière hevder med henblikk på moderne estetikk at «kunst er kunst all den tid det er mulig at det som er kunst samtidig ikke er kunst. Det er kunst når dens produksjon tilhører et sensorisk miljø hvor distinksjonen mellom hva som er kunst, og hva som ikke er det, tilsløres.» I moderniteten er kunst radikalt atskilt fra resten av verden, kunstinstitusjonen er i en bestemt forstand autonom, men samtidig er det umulig å trekke et definitivt skille mellom kunst og det som ikke er kunst. Disse skulpturene er skapt innenfor et slikt sensorisk miljø – verkene er kunst og bare kunst – samtidig står den teknologiske tilblivelseshistorien og den hyperrealistiske gjenskapelsen av naturen igjen som spor og avtrykk av en ikke-kunstnerisk verden.
Naturen er ukontrollerbar og uforutsigbar. Men det ukontrollerbare rammes inn av kunstneriske valg og strukturer. Det er heller ikke selve steinen som formes, men skulpturen er laget av en avstøpning som tar form av steinen. Steinen, naturen, forblir ukontrollert. Skulpturene skriver seg inn i et samfunn hvor naturen representerer et gitt sett egenskaper, knyttet til idyll og frihet, og til katastrofer og økologisk ødeleggelse. Men kunstverkene vender speilet mot seg selv, idet formene er en kopi. Det oppstår en viktig dobbel kjerne i utstillingen, da kunstneren gir form til noe som han ikke kontrollerer, som er utenfor ham, og i tillegg baserer verket på noe «maskinelt», teknologiske verktøy som langt overskrider menneskets vanlige evner. Natur og teknologi er motsetninger, men her spiller de samme rolle som kunstnerens «ubevisste», det som ligger utenfor, men muliggjør, kunstnerens fremstilling av verket. Natur og teknologi er det i verket som uttrykker hva kunstneren ikke vet at han uttrykker, det som er utenfor hans kontroll, og som dermed utgjør verkets autentisitet.
Cave in
Alexander Stav at TM51
By Synnøve Vik
Stone sculptures are usually associated with the sculptor, whose medium is stone – a sculptor who creates form out of the formless; an artist who turns non-art into art; who literally designs a piece of nature into an artwork. On the opposing end of the artistic spectrum we find the landscape painter who paints a representation of nature put into context; of a landscape as it appears to us humans through specific perceptions of time and space. In both of these traditions, nature is subject to human control. Aleksander Stavs “stone sculptures” exist in an extension of both these traditions in the sense that Stav turns nature into form while also creating a representation of a landscape. However, an important aspect of his work breaks away from the two traditions: here, nature is rendered without an intentional filter; it is in a sense produced without control. For this exhibition, Stav has made some molds of a carefully selected boulder. The boulder was found three mil from the center of Røros, direction Femunden. It consists mostly of quartz, one of Norway’s most frequent types of stone. It has a distinct geometric expression and an intensely detailed, beautiful surface, which led the Roman Pliny the Elder to believe that it was permanently frozen ice and the Australian Aboriginals to believe that it was holy.
At no point during the process did Stav himself attempt to acquire the worldviews of natural peoples, nor did he search for his subject in nature. He used digital tools; he searched for nature filtered through images. Stav “travelled” through Norway on a satellite, via aerials, narrowing his search to the West of Norway, Trøndelag, Østfold and Vestfold. Once outside of Røros, he finally found what he didn’t know he was searching for; a boulder. This method poses questions regarding the status of the natural once it is filtered and experiences through these media. Is technology a prerequisite for control, or does it through its confrontation with a geography we cannot really grasp rather agree with the non-controllablility of nature?
Technology also plays a big role in the material process of creating. Stav made five extremely detailed molds of the stone, each consisting of a hundred kilograms of silicone, stiffened epoxy and a glass fiber shell. Moreover, he has developed his own technique of casting flakes of epoxy and carbon fiber, which are then spray painted a matt white. The natural form is thus filtered through a cast and the color white helps us realize that it is not at all the original, “real” stone. The result is five wall sculptures that appear as copies of nature; like freshly made pieces of a constructed landscape. The works ask us to reconsider our relationship to nature and the way we believe in nature once it is filtered through digital technology, then cast and exhibited as art in a gallery.
The French philosopher Jacques Rancière said with reference to contemporary aesthetics that “art is art insofar as it is possible that what is art is simultaneously not art. It is art when its productions belong to a sensory milieu in which the distinction is blurred between that which is and that which is not art.” In modernity, art is radically separated from the rest of the world and art institutions are decisively autonomous, yet it is impossible to define what is art and what is not. Stav’s sculptures are created in this kind of sensory environment – it is art and only art – nevertheless, we find some traces of the non-artistic world of technological genesis and hyper-realistic re-creation of nature.
Nature is uncontrollable and unpredictable. Here, however, it exists within the framework of artistic choices and structures. It is not the stone itself which is given form, but the sculpture is made from a cast shaped by the stone. The stone, nature, remains uncontrolled. Thus the sculptures enter a society where nature stands for given characteristics, usually associated with idyll and freedom, disaster and organic destruction. But once the forms become a copy, the artwork turns towards itself: A dual core is established in the exhibition, as the artist gives form to something outside his realm of control while simultaneously basing the work on something “machinic”, technological tools by far exceeding Man’s abilities. Nature and technology are opposites but here they share the same role as the artist’s “unconscious”; that which is beyond him, but which still allows him to produce the work. Nature and technology, both remaining beyond the control of the artist, express what he doesn’t know he expresses, and thus constitute the authenticity of the work.